én.

jeg tråkker istykker tøyskoa mine, grünerløkkas asfalt spiser seg nærmere føttene mine mens jeg ser på alle som står i kø uttafor parkteatret bar; med og uten sigaretter, med og uten venner, med og uten kjærester. jeg vurderer å stille meg i kø, tenker at kanskje noen starter en samtale, kanskje jeg kysser noen etterhvert som øl og tretthet sliter ut dømmekrafta mi, kanskje jeg blir med noen hjem. men jeg stiller meg ikke i kø, snakker ikke med noen, kysser ingen, blir ikke med noen hjem. jeg bare fortsetter å tråkke istykker tøyskoa mine.