tretti.

jeg: hva faen er greia, egentlig?
du: hva mener du?
jeg: ... bare glem det

mitt kjærlighetsliv = dagdrømmer

tjueni.

det er så jævlig kjedelig å være forelska i en som ikke vil ha meg.

tjueåtte.

kjære kjærlighet, din onde jævel

du var der alle gangene jeg falt for feil fyr. da jeg ble, enda jeg skulle dratt. de tre gangene jeg tilga (repetert) utroskap. gangene jeg våkna av at kjæresten min hadde presset seg inn i meg. alle gangene jeg gråt istykker putene mine. alltid var du der, enda jeg ba – trygla – deg om å la meg være i fred. fuck deg, sa jeg, jeg trenger deg ikke. fuck fuck fuck. stikk. og for et år siden trodde jeg du stakk. jeg trodde jeg var ferdig. endelig, liksom.

men nå er du her igjen. og enda det er fint å vite at jeg enda kan kjenne kriblinger i fingertuppene og kiling i magen; at jeg ikke klarer å slutte å smile fordi jeg tenker på en fyr, så hadde det vært ålreit om du bare kunne gå igjen. for dette kommer ikke til å skje, og det veit du godt.

med sånn noenlunde vennlig hilsen,
frk. enveisforelska

tjuesyv.

det hadde vært så fint å bare sende meldingen "jeg vil at du skal kysse meg", men jeg finner ikke motet under alle "hva om"-ene.

tjueseks.

jeg har bestemt meg for at mandager ikke lengre skal være blå, at mandager skal farges av håp og kjærlighet. så på mandager drømmer, maler, skriver, ønsker jeg. og på en mandag skal jeg møte en gutt, en gutt som får meg til å føle meg dum og smart på riktige måter, som smiler skjevt og leser bøker, en gutt som kanskje får sommerfugler i magen av latteren min første gangen han hører den, som ser sjarmen i at jeg stiller rare spørsmål og ikke har noe imot å svare. eller kanskje jeg møter ham på en onsdag eller en lørdag, hvem vet, men mandagen min står åpen, full av håp og kjærlighet.

tjuefem.

jeg drømte at han bad meg ut. at han ville vise meg sitt oslo. at vi kyssa. og det var perfekt, jeg våknet så lykkelig at det kjentes ut som om hjertet skulle hoppe ut av brystkassa. men så innså jeg at det kun var en drøm, og at han ikke kom til å ringe meg idag for å ta meg med ut. og det gjorde overraskende vondt.

tjuefire.

jeg vil skrive om tinga som betyr noe. om feminisme, abort, prostitusjon og hvordan det føles å være i et demokrati uten å se hvilke bevegelser jeg selv kan sette i sving uten å være politiker. om å vite at jeg er psykisk syk, men ikke få noen svar eller løsninger eller hjelp av støttesystemet. jeg vil skrive om det. men orda svikter og tårene presser på før jeg kommer så langt, for tanken på å måtte forsvare vår rett til å ha det bra gjør vondere enn all hjertesorg jeg noensinne har kjent

tjuetre.

han avviste meg før snøen kom. nå som snøen forsvinner er han tilbake i huet mitt og når jeg drømmer om kyss kiler en bart mot nesa. men jeg var nok bare en delsetning, kanskje bare et semikolon, i kapittelet om hans 2013, så

fuck barten hans. fuck at han er så flink til å synge. fuck at han ikke ville ha meg.

tjueto.

pauserommet er nesten helt stille. det eneste som høres er varmevifta som knirker og sjefen min når han blar til neste side i avisa. jeg vil ikke at han skal være her. jeg vil slappe av den éne halvtimen jeg ikke tvinges til å forholde meg til andre mennesker. men han er der. og han har skrudd på den jævla varmevifta. og jeg sier ingenting. pauserommet er nesten helt stille.

tjueén

jeg kjenner ingen single i denne byen. jeg er omgitt av den kjærligheten jeg ikke forstår, kjærligheten som funker. men det gir meg også håp; kanskje denne byen kan gi meg noe annet enn sorg.