trettifire.

jeg gråter så stille at jeg nesten ikke tør puste, i frykt for å bryte sammen under fortsettelsen av mitt eget liv. 

trettitre.

i just feel so grotesquely empty and absurdly full at the same time.  and i'm not even sure if i should scream or just lie incredibly still. i can't even fucking decide if i feel e-ve-rything, or, nothing.

- like, you feel conflicted, you mean?

i'm not talking about confliction, man, i'm talking about, i don't know, the terrible sensation of having the entire universe, and everything and everyone in it, inside your body, stretching your sanity way beyond it's limits, yet feeling so alone in the vastness and audacity of it, that there seems to be nothing there but you, you know?

_____
liten brøkdel av en finurlighet jeg skriver på. tjohei?

trettito.

du: let's dance

jeg: i don't dance, ever

du: come on, when in london you have to dance

jeg: if you say so

vi kyssa på dansegulvet, ved baren, utenfor puben, langs gata, utenfor tesco, på sofaen, i taxien

jeg hater at jeg var for full til å spørre om nummeret ditt

trettién.

kysset vårt

var som å finne

karlsvogna

ved første

øyekast

den første

vårdagen

hvor alle jakker

blir pikniktepper

åndedraget

etter å ha vært

under vann

for lenge

det var

befrielsen

etter et år fanget

i meg selv

tretti.

jeg: hva faen er greia, egentlig?
du: hva mener du?
jeg: ... bare glem det

mitt kjærlighetsliv = dagdrømmer

tjueni.

det er så jævlig kjedelig å være forelska i en som ikke vil ha meg.

tjueåtte.

kjære kjærlighet, din onde jævel

du var der alle gangene jeg falt for feil fyr. da jeg ble, enda jeg skulle dratt. de tre gangene jeg tilga (repetert) utroskap. gangene jeg våkna av at kjæresten min hadde presset seg inn i meg. alle gangene jeg gråt istykker putene mine. alltid var du der, enda jeg ba – trygla – deg om å la meg være i fred. fuck deg, sa jeg, jeg trenger deg ikke. fuck fuck fuck. stikk. og for et år siden trodde jeg du stakk. jeg trodde jeg var ferdig. endelig, liksom.

men nå er du her igjen. og enda det er fint å vite at jeg enda kan kjenne kriblinger i fingertuppene og kiling i magen; at jeg ikke klarer å slutte å smile fordi jeg tenker på en fyr, så hadde det vært ålreit om du bare kunne gå igjen. for dette kommer ikke til å skje, og det veit du godt.

med sånn noenlunde vennlig hilsen,
frk. enveisforelska

tjuesyv.

det hadde vært så fint å bare sende meldingen "jeg vil at du skal kysse meg", men jeg finner ikke motet under alle "hva om"-ene.

tjueseks.

jeg har bestemt meg for at mandager ikke lengre skal være blå, at mandager skal farges av håp og kjærlighet. så på mandager drømmer, maler, skriver, ønsker jeg. og på en mandag skal jeg møte en gutt, en gutt som får meg til å føle meg dum og smart på riktige måter, som smiler skjevt og leser bøker, en gutt som kanskje får sommerfugler i magen av latteren min første gangen han hører den, som ser sjarmen i at jeg stiller rare spørsmål og ikke har noe imot å svare. eller kanskje jeg møter ham på en onsdag eller en lørdag, hvem vet, men mandagen min står åpen, full av håp og kjærlighet.

tjuefem.

jeg drømte at han bad meg ut. at han ville vise meg sitt oslo. at vi kyssa. og det var perfekt, jeg våknet så lykkelig at det kjentes ut som om hjertet skulle hoppe ut av brystkassa. men så innså jeg at det kun var en drøm, og at han ikke kom til å ringe meg idag for å ta meg med ut. og det gjorde overraskende vondt.