førtito.

jeg prøver så hardt å finne ordene som fanger, som forstår, følelsene mine, men jeg snubler rundt i ordbøker, fremmedord, musikk, visualiseringer, uten hell. for første gang på så, så, så lenge er tankene mine uoversettelige og ord ingen hjelp.

men det å møte ham var som å finne noe jeg ikke visste jeg hadde mistet. og det er alt jeg vet.

førtién.

andre februar

du fikk meg til å le og
hele verden ble vakrere og
jeg ville jo mest bare kysse deg

så

du sa dette var veldig hyggelig og
vi må gjøre det igjen og
takk for ikveld

men

du sendte aldri et nytt hei og
du svarte ikke på meldingen min og
du likte meg vel ikke allikevel

førti.

2015 var så jævla bra og så jævla vondt. i 2016 vil jeg tørre å være så kul som jeg kan være, gi mer faen i folk rundt meg, og vise fingeren til kjønnsidealer. (i to uker har jeg hatet at jeg er ei jente som ser for guttete ut, men sånn skal det ikke være. jeg tør å skinne meg, da tør jeg å drite i at guttene jeg forelsker meg i tror jeg er lesbisk og bare vil ha jenter med langt hår.)

fuck off, og velkommen?

trettini.

dusjvannet grenser mot koketemperatur i mine panikkprega forsøk på å fordampe hatet/smerten/sorgen som gror fast i meg. 

noen dager fungerer det.

andre dager begraver jeg meg i myke dyner og tårestrømmer; vugget inn i komatøslignende søvn av egne krampetrekninger

trettiåtte.

jeg vurderer å flytte til et annet land for en gutt jeg aldri har møtt eller hatt en eneste dialog med.

trettisyv.

jeg har gått ned nesten ti kilo og ingen ser det nå som vi pakker oss inn i de største, varmeste genserne

trettiseks.

hvis jeg bare blir litt tynnere/penere/søtere

da blir alt så mye bedre

da ordner alt seg

(jeg veit det ikke er sant, sånn egentlig, men dette uendelige ønsket om kjærlighet tømmer meg for all forstand)

trettifem.

mesteparten av tiden skjønner jeg ikke engang hvorfor jeg gidder å håpe (les: bruke tid på gutter)

trettifire.

jeg gråter så stille at jeg nesten ikke tør puste, i frykt for å bryte sammen under fortsettelsen av mitt eget liv. 

trettitre.

i just feel so grotesquely empty and absurdly full at the same time.  and i'm not even sure if i should scream or just lie incredibly still. i can't even fucking decide if i feel e-ve-rything, or, nothing.

- like, you feel conflicted, you mean?

i'm not talking about confliction, man, i'm talking about, i don't know, the terrible sensation of having the entire universe, and everything and everyone in it, inside your body, stretching your sanity way beyond it's limits, yet feeling so alone in the vastness and audacity of it, that there seems to be nothing there but you, you know?

_____
liten brøkdel av en finurlighet jeg skriver på. tjohei?