tjueto.

pauserommet er nesten helt stille. det eneste som høres er varmevifta som knirker og sjefen min når han blar til neste side i avisa. jeg vil ikke at han skal være her. jeg vil slappe av den éne halvtimen jeg ikke tvinges til å forholde meg til andre mennesker. men han er der. og han har skrudd på den jævla varmevifta. og jeg sier ingenting. pauserommet er nesten helt stille.

tjueén

jeg kjenner ingen single i denne byen. jeg er omgitt av den kjærligheten jeg ikke forstår, kjærligheten som funker. men det gir meg også håp; kanskje denne byen kan gi meg noe annet enn sorg.