trettitre.

i just feel so grotesquely empty and absurdly full at the same time.  and i'm not even sure if i should scream or just lie incredibly still. i can't even fucking decide if i feel e-ve-rything, or, nothing.

- like, you feel conflicted, you mean?

i'm not talking about confliction, man, i'm talking about, i don't know, the terrible sensation of having the entire universe, and everything and everyone in it, inside your body, stretching your sanity way beyond it's limits, yet feeling so alone in the vastness and audacity of it, that there seems to be nothing there but you, you know?

_____
liten brøkdel av en finurlighet jeg skriver på. tjohei?

trettito.

du: let's dance

jeg: i don't dance, ever

du: come on, when in london you have to dance

jeg: if you say so

vi kyssa på dansegulvet, ved baren, utenfor puben, langs gata, utenfor tesco, på sofaen, i taxien

jeg hater at jeg var for full til å spørre om nummeret ditt

trettién.

kysset vårt

var som å finne

karlsvogna

ved første

øyekast

den første

vårdagen

hvor alle jakker

blir pikniktepper

åndedraget

etter å ha vært

under vann

for lenge

det var

befrielsen

etter et år fanget

i meg selv