tjuefire.

jeg vil skrive om tinga som betyr noe. om feminisme, abort, prostitusjon og hvordan det føles å være i et demokrati uten å se hvilke bevegelser jeg selv kan sette i sving uten å være politiker. om å vite at jeg er psykisk syk, men ikke få noen svar eller løsninger eller hjelp av støttesystemet. jeg vil skrive om det. men orda svikter og tårene presser på før jeg kommer så langt, for tanken på å måtte forsvare vår rett til å ha det bra gjør vondere enn all hjertesorg jeg noensinne har kjent

tjuetre.

han avviste meg før snøen kom. nå som snøen forsvinner er han tilbake i huet mitt og når jeg drømmer om kyss kiler en bart mot nesa. men jeg var nok bare en delsetning, kanskje bare et semikolon, i kapittelet om hans 2013, så

fuck barten hans. fuck at han er så flink til å synge. fuck at han ikke ville ha meg.

tjueto.

pauserommet er nesten helt stille. det eneste som høres er varmevifta som knirker og sjefen min når han blar til neste side i avisa. jeg vil ikke at han skal være her. jeg vil slappe av den éne halvtimen jeg ikke tvinges til å forholde meg til andre mennesker. men han er der. og han har skrudd på den jævla varmevifta. og jeg sier ingenting. pauserommet er nesten helt stille.

tjueén

jeg kjenner ingen single i denne byen. jeg er omgitt av den kjærligheten jeg ikke forstår, kjærligheten som funker. men det gir meg også håp; kanskje denne byen kan gi meg noe annet enn sorg.

tjue.

i happy feet sier ramón (om mumble) at "he's so accidentally cool". det er den første setningen jeg har snubla over som jeg synes er en ålreit forklaring på hvordan det er mulig at jeg har venner. accidental coolness.

nitten.

jeg er en stakkarslig sjukling som prøvde overbevise meg selv om at jeg ikke trenger en kjæreste, jeg kan ta vare på meg selv. tapte da jeg brant grøten og lå halvdød på sofaen. alene.

atten.

hver gang jeg sitter på løkka med moleskine og penn og alle tankene ført ned på papir, speider jeg ut av vinduet og håper litt at jeg skal se deg gå forbi, men kanskje du ikke bor her, kanskje du har flytta, hva faen veit jeg. og hva skulle det ført til, uansett? jeg er ikke det du leiter etter, og jeg tror ikke det at jeg sitter på kafé med hjerteskår i papirform kommer til å forandre dét.

sytten.

helst vil jeg bare sitte oppe hele natten og skrive kjærlighetsbrev, så jeg skriver og skriver og skriver, heller følelsene mine utover papiret til det er fylt til randen med sommerfuglene fra håndleddene mine, hjerteslagene jeg mister når jeg ser deg smile, rødfargen fra kinnene mine når jeg hører navnet ditt, kriblingen i magen når jeg tenker på hvordan det må være å få holde hånden din og de søvnløse nettene fulle av tanken om "oss".

så hiver jeg dem rett i søpla - kutter ut mellomleddet, kutter ut deg.

seksten.

om min evne til å tenke logisk og holde hodet kaldt er kjeglene, er dette spørsmålet bowlingkulen:

hadde han snakket med meg om jeg var penere?

femten.

lungene mine fylles av snøfnugg, men hjertet mitt smelter dem når jeg tenker på deg og da kan jeg puste igjen, selv med frost- og brannskader i hele brystet